Skrevet av aktivister i Trondheim.
Mandag 31.10. ble det holdt åpent møte om vold mot kvinner. Dette er innledninga som ble holdt på møtet:
Vold mot kvinner
Vi holder dette møtet som del av forberedelsene til markeringa av den internasjonale dagen mot vold mot kvinner 25. november. Jeg vil innledningsvis si noe om opprinnelsen til dagen før jeg tar for meg hvorfor den er relevant i dag. Deretter vil jeg gå noe inn på ulike eksempler på vold kvinner ofte utsettes for og hvorfor abortkamp og prostitusjon er relatert til dette temaet. Jeg vil vie ekstra oppmerksomhet til spørsmålet om prostitusjon etter som dette de siste åra har blitt et mer kontroversielt tema. Til slutt ser vi på holdninger i politiet og hva dette har å si for tilliten vi bør ha, eller rettere sagt ikke ha, til dem. Avslutningsvis vil jeg argumentere for hvorfor vi må se vold mot kvinner som et systemisk problem og hvorfor denne kampen henger sammen med andre kamper.
Dagen ble stifta etter drapene på Mirabalsøstrene i den Dominikanske republikk. Filmen «In the times of the butterflies» er basert på romanen «En el tiempo de las mariposas» av Julia Álvarez. De fire Mirabal-søstrene anses for å være ekte heltinner i Den dominikanske republikk. De støttet et revolusjonært forsøk på å styrte diktatoren Trujillo, som var diktator fra 1930 – til han ble drept i 1961. Trujillo ledet et av de blodigste regimene i Amerikas historie. Han kontrollerte øya i tretti år. Han innsatte familiemedlemmer i statsapparatet, drepte politiske motstandere – og styrte landet med jernhånd, som en lakei for USA. Under hans styre ble han og familien styrtrike. Lutfattige dominikanere måtte betale prisen for hans rikmannsliv. I tillegg var han spesielt aggressiv mot haitianere. Haiti utgjør den andre halvdelen av øya som den Dominikanske republikken ligger på, og befolkningen der er hovedsakelig svarte og fransktalende, noe som skiller dem fra nabolandet. Haitiere har lenge vært en stor og fattig minoritet i den Dominikanske republikken. I 1937 ga Trujillo ordre om det som er kjent som «masacre del perejil» – persillemassakren. Gjennom noen oktoberdager i 1937 ble et sted mellom 9000 og 20 000 haitianere drept i dette folkemordet.
Søstrene Mirabal var kjent som «las mariposas» – som altså betyr sommerfuglene. Trujullo var kjent for seksuell trakassering og voldtekt – og han gikk spesielt mot yngre kvinner og også jenter. Han gjorde tilnærmelser til søstrene Mirabal. Denne tilnærmelsen gir støt til søstrene Mirabal sin motstand og opposisjon mot diktaturet.
Søstrene Mirabal kjempet mot den dypt urettferdige situasjonen folk på Den dominikanske republikk måtte leve i under Trujillo. 25. november ble dødsdagen til søstrene Mirabal – og med bakgrunn i dette blir altså den internasjonale dagen for vold mot kvinner markert.
Men dagen er ikke bare en minnemarkering, men først og fremst en dag med fokus på volden kvinner utsettes for i dag. Innledningen skal ikke handle om enkeltsaker, men det er umulig å holde ei slik innledning nå uten å trekke fram Masha Amini som et eksempel. Drapet er direkte knyttet til et ekstremt patriarkalsk system og har ført til de største protestene i Iran siden den Islamske republikken ble innført i 1979.
Om vold mot kvinner
Vold mot kvinner og jenter er et av de mest systematiske og utbredte menneskerettighetsbruddene i verden. Vold mot kvinner er aldri en privatsak, men et samfunnsproblem som rammer millioner av kvinner og bremser utviklingen av alle samfunn. Vold kan være fysisk, psykisk eller seksuell. Dette er eksempelvis trusler, slag, manipulering, tvang, overgrep, trakassering, netthets, slaveri, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, barneekteskap eller drap. Alt dette regnes som vold, men mange steder i verden mangler kvinner rettssikkerhet og mange voldsutøvere går ustraffet.
Vold kan ramme kvinner uansett etnisk opprinnelse, sosial bakgrunn eller status. Mange ofre tør ikke rapportere hva de har blitt utsatt for på grunn av skam, stigma og straffefrihet. Vold mot kvinner finner sted i alle samfunn og kulturer. Kjønnsbasert vold kan skje med hvem som helst, hvor som helst. Men noen jenter og kvinner er spesielt utsatte. Dette gjelder for eksempel unge jenter, eldre kvinner, lesbiske, bifile, transpersoner, migranter og flyktninger, urfolkskvinner og etniske minoriteter, kvinner med nedsatt funksjonsevne, og de som lever gjennom humanitære kriser.
Fakta om vold mot kvinner
- 35 prosent av alle kvinner i verden vil bli utsatt for vold i løpet av livet. I noen områder gjelder det imidlertid så mange som 7 av 10 kvinner.
- Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt.
- Hver dag blir 137 kvinner drept av et familiemedlem.
- Opptil 50 prosent av alle seksuelle overgrep skjer mot jenter under 16 år.
- 650 millioner av dagens kvinner ble giftet bort før de fylte 18 år.
- Minst 200 millioner av dagens kvinner har blitt utsatt for kjønnslemlestelse .
- 72 prosent av alle som blir utsatt for menneskehandling, er jenter eller kvinner. Mesteparten av disse utnyttes for seksuelle formål.
Vold mot kvinner i krig og konflikt
Siden vi starta med å snakke om Mirabal-søstrene kan vi først ta opp vold mot kvinner i krig og konflikt. Ifølge FN blir hver tredje kvinne utsatt for vold i løpet av livet. Menns vold mot kvinner er et globalt fenomen og rammer på tvers av klasse, religion og etnisitet. Jenter og kvinner i konfliktområder er særlig utsatte og seksuell vold blir fortsatt brukt som våpen i krig. Systematiske voldtekter blir brukt som en strategi for å demoralisere fienden, destabilisere etniske grupper og splitte samfunn og familier. Det er ikke bare stridende aktører i krig som står for den seksuelle volden. Også fredsbevarende soldater og bistandsarbeidere begår overgrep. Seksuell utnyttelse av jenter og kvinner i prostitusjon er vanlig.
Hundretusener av jenter og kvinner er de seneste årene utsatt for seksuell vold i krig og konflikt og det skjer fremdeles i stor skala. Når krigen er slutt, fortsetter volden mot kvinner.
Partnervold
Partnervold inkluderer fysisk, psykisk, seksuell og følelsesmessig mishandling og kontrollerende atferd. Omtrent 25 prosent av drapene i Norge begås av en person i et nåværende eller tidligere forhold til den drepte. I 90 prosent av tilfellene begås partnerdrap av menn. Ifølge en studie utført av Verdensbanken er vold mot kvinner så omfattende at det utgjør en global helsetrussel på linje med hiv/aids og kreft. Vold som oppstår i et parforhold, er en type vold som kommer i særstilling sammenlignet med andre typer vold og overgrep.
Vold i parforhold regnes som et betydelig samfunnsproblem i Norge og i resten av verden. Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress – NKVTS blir like mange kvinner og menn, 17 prosent, utsatt for vold fra samlivspartner. For mennenes del er dette stort sett mindre alvorlig vold. Ni prosent av kvinner har vært utsatt for alvorlig partnervold. Det samme gjelder for to prosent av mennene.
Kvinner opplever mer og grovere vold fra partner og frykter i større grad å bli skadet eller drept, skriver forfatterne av en kommentar som ble publisert i Forskersonen i 2019.
Videre skriver de at seksuell vold og vold i forbindelse med graviditet, fødsel og barsel er en viktig del av volden kvinner opplever i parforhold. 3,8 prosent av kvinner har opplevd å ha blitt voldtatt av partner og 5,5 prosent hadde vært utsatt for andre alvorlige overgrep fra partner. For menn var tallene på samme felt små: 0,1 prosent og 0,5 prosent. Vold i svangerskapet er forbundet med spontanabort, dødfødsel, for tidlig fødsel, fosterskade og lav fødselsvekt.
NIBR-rapporten «Vold i parforhold – ulike perspektiver» fra 20052, viser at det er et betydelig omfang av bruk av makt og fysisk vold i parforhold. Mer enn hver fjerde kvinne, og mer enn hver femte mann, har opplevd at ektefellen eller samboeren minst en gang har anvendt fysisk makt. Litt over fem prosent har opplevd dette fra partneren sin i løpet av det siste året.
Hver tiende kvinne og to prosent av alle menn har opplevd voldsomme overgrep i et parforhold. Eksempler på slike overgrep er å bli tatt kvelertak på, overgrep der kniv eller annet våpen har blitt brukt, å få banket hodet mot en gjenstand, mot veggen eller mot gulvet. Mer enn tre prosent av kvinnene oppgir at partneren brukte en eller flere former for fysisk makt mens de var gravide.
Yngre er betydelig mer utsatt for fysisk maktbruk fra partneren, enn eldre er. Anmeldelse er sjelden aktuelt med mindre den som blir utsatt for volden har tenkt å forlate partneren. Frykt for vold og utrygghet kan tale både for og imot å anmelde ifølge rapporten «Ikke verdt å gå til politiet med», som ble publisert i 2019. Omtrent 70 prosent av alle anmeldte saker om vold i parforhold henlegges.
Abort
Den siste tida har vi sett flere eksempler på at kampen for abortrettigheter møter motstand eller at abortrettigheter strammes inn. For eksempel i USA, Polen og Latin-Amerika. Et groteskt eksempel kom i Brasil for en tid tilbake der et 11 år gammelt voldtektsoffer ble forhindret av domstolen i Santa Catarina fra å utføre en lovlig abort, forårsaket oppstyr over hele landet. Selv om gjeldende lovgivning åpner for svangerskapsavbrudd i tilfeller av voldtekt, risiko for kvinnens liv og der fosteret ikke er levedyktig, begrenser et vedtak fra Helsedepartementet abort fra og med tjuende svangerskapsuke. Basert på det nektet legene å gjennomføre det uten rettslig kjennelse.
I tillegg til det åpenbare bruddet på en etablert rettighet (som satte dette barnets liv i fare), ble hun under høringene utsatt for ren tortur av dommer Joana Ribeiro og aktor Mirela Dutra Alberton, som gjorde alt de kunne for å presse jenta og mora hennes til å ikke avbryte svangerskapet. I forsøk på dette ble jenta skilt fra familien og tvangsinnlagt på et krisesenter. I løpet av et avhør spurte sorenskriveren til og med barnet om hun allerede hadde «valgt babyens navn», og om barnets far, det vil si overgriperen, «vil gå med på å adoptere bort barnet». Det fremgår av sakspapirene at dommeren oppnevnte en forsvarer til rollen som «kurator for fosteret», som ser ut til at fikk mer beskyttelse enn offeret selv.
Denne motbydelige fremgangsmåten, som grenser til sadisme, er ikke unntaket men regelen i det brasilianske rettssystemet – det kan heller kalles det brasilianske urettssystemet. Det er tydelig at en ung kvinne født i en velstående familie, aldri ville bli utsatt for dette middelalderske ritualet, rett og slett fordi hun i dette tilfellet ikke trenger å ty til rettsvesenet for å sikre lovlig abort. At denne rettigheten faktisk kjøpes for penger er en åpenbar tilbakegang i samfunnet vårt, som i de fleste undertrykte land.
Høyesterett i USA fjernet i sommer retten til selvbestemt abort gjeldende for hele landet. Dette førte umiddelbart til at en rekke delstater fjernet kvinners abortrettigheter nesten fullstendig, og mange reiste seg i protest mot vedtaket. Retten til abort ble i USA hjemlet i lov ved dommen «Roe mot Wade» fra 1973. USAs juridiske system er noe annerledes enn i Norge, og mange rettigheter er ikke lovfestet, men basert på dommer som skaper presedens.
Den amerikanske kongressen vedtar lover på føderalt nivå, men de har aldri lovfestet retten til abort, og dermed har denne kun basert seg på den nevnte dommen fra 1973. Denne har garantert retten til selvbestemt abort på grunnlag av en tolkning av grunnloven. Nå har høyesterett annullert denne fortolkningen. Dermed er det opp til delstatene selv å bestemme, og en rekke delstater står klare til å utnytte dette for fullt til et frontalangrep på kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. For mange kvinner er dette et angrep på liv og helse. Flere delstater kommer heller ikke til å tillate abort selv ved incest eller voldtekt.
Delstaten Missouri ble første delstat med et forbud. På den andre siden vil delstater som New York og California opprettholde rettighetene, og det er forventet at kvinner som har råd til å ta fri fra jobb og reise, kan benytte seg av disse. Dermed rammer de nye forbudslovene ikke bare kvinner i alminnelighet, men særlig fattige arbeiderkvinner. Den sosiale kontrollen vil også gjøre det vanskeligere å benytte seg av slike rettigheter.
Lenge var ikke abort noen stor politisk sak i USA, men reaksjonære grupper har helt målbevisst gjort abortsaken til en fanesak under vignetten «pro life». Med religiøs metafysikk og patriarkalske holdninger, anvendes saken til å mobilisere masser mot masser, å piske opp sterkt hat mot kvinnebevegelsen og leger som utfører abort.
Kvinner protesterer over hele USA, og protestbølgen kan vokse. På den andre siden er det få muligheter for endring innenfor systemet i dag. Lite tyder på noen markant endring i høyesterett med det første, da flere av dommerne er relativt nye – oppnevnt av Donald Trump. Det er videre langt fra et flertall for å vedta rettighetene som lov i kongressen. Dermed blir det opp til den folkelige kampen og til delstatene. I sum kan saken bidra til ytterligere politisk krise i USA. Akkurat som rasisme og politivold, kan også kvinners rettigheter bli en enda mer brennhet sak, som motiverer til protester og kanskje opptøyer. På den andre siden skjerper de mest reaksjonære sin retorikk og mobiliserer for å sette folk opp mot hverandre. Det skal være valg til kongressen i høst, og det er knapt to år til neste presidentvalg.
Samtidig arbeider polske antiabort-aktivister og -politikere for å stramme inn Europas strengeste abortlov enda mer. Vi må forstå angrepene på kvinners rettigheter som en del av reaksjoneringen av de borgerlige statene i møte med trusselen fra krise og opprør.
Prostitusjon
I flere år har det liberale ungdomspartiet Unge Venstre møtt opp til parolemøtene i 8. mars-komitéen i Oslo. Her har liberalistene opptrådt som en aldri så liten støttropp for det de selv kaller “liberal feminisme”. Sentralt i denne er idéen om at individuell frihet er den største dyden – også i feminismen. Med denne tenkningen til grunn, har de angrepet 8. marskomitéens linje for kriminalisering av horekunden. For den liberale feministen står kriminalisering av horekunder i motstrid både med det frie markedet og full frihet til å gjøre hva man vil med sin egen kropp. Og med andres kropp – om man kan betale for det.
I 2018 har liberalistene fått følge av andre som fremmer en liknende liberalisme. Disse ønsker en feminisme som er “sexarbeider-inkluderende”, og går dermed mot bruken av ordet “prostitusjon”. Dette speiler en identitetspolitisk retning som i mange år har hatt en viss posisjon i USA. Vel og merke blant venstreintellektuelle og politiske miljøer. Tenkningen har satt sitt preg på mange, og blitt kritisert av mange, men siver i dag inn i norske miljøer under påvirkning vestfra.
Når noen sier “frihet” så vil vi stille oppfølgingsspørsmålet “for hvem?”. For hvem er det frihet, å legalisere prostitusjon? Det er frihet for mannen med penger, til å kjøpe tilgang til andres kropp. Og det er frihet for fattige kvinner og rusmisbrukere, til å selge seg. Men de sistnevnte har allerede denne “friheten” – for i Norge er kun horekunden kriminell, den prostituerte bryter ingen lover. Det er selvsagt bra, og å kriminalisere prostitusjon er helt feil. Men hvilken klasse har mest å tjene på at halliker og horekunder får fritt spillerom?
Frihet til å kjøpe sex betyr ingenting positivt for kvinners rettigheter. For over 100 år siden var kvinnens stilling i det norske samfunnet mye mer underordna. Kvinner var mer undertrykt – og prostitusjonen og hallikvirksomheten var “fri”. Fattige kvinner ble lurt, lokket og truet inn i bordellene i Oslo, eller drevet dit av nøden. Prostitusjon og kvinneundertrykking, særlig undertrykking av de fattigste kvinnene, går hånd i hånd.
Forskning på prostitusjon har gjentatte ganger knust mytene om at prostitusjon er en ufarlig måte å tjene til livets opphold på. Det er sterke sammenhenger med traumer, med seksuelt misbruk i oppveksten, med posttraumatisk stress og en rekke andre negative følger for individet. En linje for solidaritet med fattige eller rusmisbrukende prostituerte, er å forsøke å kjempe folk fri fra prostitusjonen – ikke inn i den. All mulig hjelp og støtte er av det gode, og også egen organisering, men ikke for å gjøre det lettere å bli værende i prostitusjonen, eller rekruttere nye inn i den.
De liberale feministene spiller på den liberale myten om individets autonomi, og på myten om “den lykkelige hora”. Deres glansbilder er luksusprostituerte, som tjener godt og ikke har noen hallik. De som kan velge kunder selv, som kan velge vekk han med det skumle blikket eller han som er dritings. Som vet hva kundene heter, kanskje hvor de bor, og således lever et helt annet liv enn jenter i trafficking, rusmisbrukere og fattige desperate damer, som ikke har sett noen annen utvei enn prostitusjonen. Men vi tror uansett at prostitusjon er negativt for de som tar del i det, selv for de som relativt sett ikke står i den verste posisjonen.
Liberalistene velger bevisst ut de som står i en bedre stilling, og gjerne er en del av småborgerskapet, når de skal tegne bildet av en prostituert som bare bruker sin egen kropp til inntekt for seg selv. Som en hvilken som helst annen “arbeider” eller et enkeltmannsforetak. Disse er ikke de typiske prostituerte. De vil i høyden skyve rusmisbrukerne foran seg, kanskje ved å si at kriminalisering av horekunden setter disse i større fare.
Vi har ingen moralistisk agenda når vi mener prostitusjon må bekjempes. Dette er ikke et innlegg i noen debatt om hva folk burde tenne på eller like eller ikke like. Vi tror og vet og respekterer at folk har forskjellige tenningsmønstere og forskjellige forhold til egen kropp. Men vi tror også at kjøp og salg av kjønn og kropp, påvirker ideologi og kultur i et samfunn. Vi tror at det påvirker hvordan vi ser på kvinners kropp, om vi vet at man kan kjøpe tilgang til den. Og vi tror at det går hånd i hånd med vold mot kvinner. Vi mener prostitusjon er vold mot kvinner. Ikke bare individuelle kvinner, men kvinner som gruppe av folk i dette samfunnet. Og særlig de fattigste og mest systemutsatte kvinnene. Fokus her er på kvinner, men vi mener ikke at det er bedre at unge menn selger seg, bare for å understreke det.
Prostitusjon er ikke bare et spørsmål om de prostituerte, men om hva slags samfunn vi lever i – hvilke strukturer som fremmes eller holdes tilbake. Og vi mener kriminalisering av horekunder var et lite skritt framover i dette spørsmålet. Et skritt som kvinnebevegelsen bør forsvare.
Prostitusjonen rammer kvinner utenfor prostitusjonen – og med innslag av trafficking og prostituerte fra Øst-Europa, Asia og Afrika, blir ikke bare de prostituerte stigmatisert. Kvinner fra Thailand opplever rasistisk sjikane, basert på fordommer. Det samme gjelder svarte kvinner, noe man så mye av da mange afrikanske kvinner var gateprostituerte i flere norske byer (før sexkjøpsloven). Prostitusjonen forsterker negative stereotypier, sjikane og seksuell trakassering – også mot kvinner som ikke er en del av den. Patriarkatet og rasismen arbeider sammen mot disse kvinnene.
Videre er prostitusjon først og fremst et spørsmål om klasse. Det er fra verdens fattigste – og gjerne de som er ekstra undertrykt, for eksempel av rasisme – at majoriteten av prostituerte blir rekruttert. Økonomisk desperasjon, løfter om raske penger, rus eller rett og slett tvang, er bakgrunn for å drive kvinner inn i denne ekstreme formen for utbytting. Prostitusjonen hjelper ikke disse kvinnene ut av fattigdommen eller desperasjonen – tvert om, den sementerer problemene og vil ofte forsterke dem.
Konsekvensene for de prostituerte er ofte store. Undersøkelser og forskning tyder på at svært mange prostituerte utvikler traumer, eller får forsterket allerede eksisterende traumer. De som sier at prostitusjon bare er en jobb som andre jobber, ser vekk fra dette. Noen hevder også at det er stigmatiseringen av prostituerte som skaper mest psykologiske problemer, men man fjerner ikke stigma ved liberalisering.
Stigmatiseringen av prostituerte er nært forbundet med patriarkatet og klassesamfunnet. Så lenge vi lever i et kapitalistisk patriarkat, vil prostituerte stigmatiseres fordi de bryter med kjønnsrollen om å være en “god mor” og “ærbar kvinne”. De vil stigmatiseres etter seksualmoralen, objektiviseres og sees ned på. Og særlig de gateprostituerte vil oppleve at de er på bunnen i klassestrukturen. Denne stigmatiseringen vil være der, uansett om lovverket er liberalisert. Moralen følger ikke jussen slavisk. Prostituerte damer opplevde stigmatisering også da både horekunder og halliker hadde fritt fram. Kanskje enda mer faktisk.
Vi har selvsagt ingen avsky mot folk som selger sex. Vi vil støtte enhver kamp de fører for helsetjenester og andre framskritt. Og vi vil bekjempe patriarkalsk og moralistisk fordømmelse av disse. Men å legge til rette for mer prostitusjon er ikke å stille seg solidarisk med prostituerte. Den eneste virkelige klassesolidariteten er å slåss mot prostitusjon som fenomen, og mot at kvinner skal drives inn i dette. Studier og innblikk i virkeligheten til fattige prostituerte, må vekke harme hos alle med rettferdighetssans. Vi kan ikke støtte aksjoner som tilsynelatende støtter de prostituerte, men i sitt vesen vil legge til rette for mer prostitusjon gjennom liberalisering eller liknende.
Holdninger i politiet
Politimenn har misbrukt posisjonene sine og gitt underordna gunstige vakter og gode referanser mot sex. Ved politihøgskolens treningsleir har instruktørene hatt sex med kvinnelige studenter, og torsdager ble kalt «knulletorsdag». Dette har tilsynelatende sjokkert og opprørt politidirektøren og flere politikere, sjøl om deler av dette var kjent fra før.
Medarbeidersamtaler viste at 200 ansatte hadde opplevd seksuell trakassering, og dette var en nedgang fra tidligere, så dette er ikke noe nytt. Og de samme forskerne publiserte tidligere en sak om kulturen i Vest politidistrikt. Om menn over førti som prøvde seg på studenter i begynnelsen av 20-åra, om skeivfordeling av makt mellom disse, og at vakter og referanser blei brukt som byttemiddel. De fortalte også om Utrykningsenheten i Vest, der en indre sirkel av menn, “gutteklubben grei”, med sterkt fokus på fysiske egenskaper og machokultur, har egne uniformseffekter for å vise tilhørighet i denne eksklusive gruppa av sjåvinister. Ved skolen hadde de også en egen bar med sine egne glass. Forskerne spurte seg om de så “en subkultur delvis utenfor kontroll, en slags stat i staten”. Disse mennene viste, ikke overraskende, ei dårlig holdning til kvinner i enheten, de kritiserte kvinnene mer enn mennene og snakka nedsettende, og kalte reine kvinnepatruljer for “tampongpatruljer”.
Videre forteller de om manglende vilje fra ledelsen til å gjøre noe med problemene: “Det skulle settes i gang omfattende tiltak og vi var invitert til å være med i prosessen. Som aksjonsforskere sa vi ja takk og gledet oss til fortsettelsen. Den kom (nesten) ikke. Det ble stille. Etter å ha purret noen ganger fikk vi høre om enkelttiltak av nokså puslete karakter når man har med en hel kulturendring å gjøre. Vi trakk oss deretter ut.”
En rapport fra Vest politidistrikt forteller også at metoo-varslere får negative sanksjoner som utdriting foran kollegene og forbigåelse ved ansettelser. At det hersker en fryktkultur i etaten. Flere har beviser for at det straffer seg å varsle, mange varslere trekker seg underveis og det store flertallet velger å ikke varsle om det de utsettes for. Nå er naturligvis ikke kvinnelige politi bedre enn mannlige, og spiller akkurat den samme samfunnsmessige rolla. Men måten de behandles på av sine mannlige kolleger sier mye om politiets holdninger til kvinner og hvor lett de tar på seksuell trakassering. I tillegg har vi relativt nylig hatt et eksempel der en ledende politimann i Agder mente berusede kvinner i bikini hadde skyld i evt. voldtekt. I Tyskland og England har det vært saker der politifolk har begått voldtekter og drap.
For det første: Hvordan skulle overgrepsutsatte kvinner kunne stole på hjelp fra politiet når vi vet hva slags kvinnesyn som florerer i etaten? Det kan man naturligvis ikke, og mange som har forsøkt å anmelde overgrep har blitt møtt med de samme holdningene, med ydmykelser og mistenksomhet. Noe som nok er en del av grunnen til at bare 10% av voldtekter anmeldes og av disse henlegger politiet 80%. For det andre: Et kapitalistisk samfunn der patriarkat og rasisme er vevd inn i systemet, vil konsentrere slik undertrykking i en institusjon som skal håndheve systemets strukturer med makt. Politiets oppgave er å forvalte vold for den borgerlige staten. Det viser seg igjen og igjen at slike etater både trekker til seg flere sjåvinister, og at de gjør de ansatte mer sjåvinistiske.
Oppsummering
Eksemplene og tallene vi har sett på viser at vold mot kvinner ikke handler om individer, men er et stort samfunnsproblem. Det viser også at den kommer i uttrykk i mange former, fra våpen i krig til verbale former og som noe fattige kvinner må godta i forhold eller prostitusjon. Vi har også sett at politiet, som vi er lært opp til skal beskytte – er gjennomsyra av patriarkalske holdninger og en kultur som gir lite grunn til tillit. Videre henger kampen mot vold mot kvinner dermed også sammen med andre kamper for kvinners rettigheter. Som kamp for abortrettigheter og kamp for lønn og velferdstjenester.