Skrevet av aktivister i Kristiansand.
Lørdag 11. september ble det arrangert ei markering i Kristiansand til minne om ofrene for militærkuppet og diktaturet. Arrangementet var i regi av arbeidsgruppa for markering av 11.september i Chile, som består av enkeltpersoner, og representanter fra Latin-Amerikagruppene, IMT, SV, NKP, Rødt, Mestizo og Kampkomiteen.
Det ble holdt flere appeller om situasjonen rundt kuppet og om situasjonen i Chile nå, om behovet for sosialisme og at det vi trenger er folkelig kamp. Norges imperialistiske rolle i Chile var også et aktuelt tema, som Statkraft som utbytter chilenske arbeidere og naturressurser, og den pågående konflikten mellom bedriften og arbeiderne. Viktigheten av å hjelpe folk i nød, og det store engasjementet kuppet vekka i Kristiansand ble også tatt opp, og det ble oppfordra til å ikke bare engasjere seg i internasjonal solidaritet, men også i antiimperialistisk arbeid.
En av appellantene delte fra sin egen historie og minner fra kuppet, og vi deler appellen hennes her:
11. september 1973
Dagen for militærkuppet i Chile med støtte USA, fra høyre og det kristendemokratiske partiet.
Dagen da et av de blodigste diktaturene i latin-amerika begynner. Dagen som ville sette uutslettelige spor i livet mitt.
I 1973 studerte jeg på en teknisk skole i santiago. en ung student som de fleste, med drømmer, mål og idealer. Det hadde gått, allerede tre år, siden regjeringen av Salvador Allende hadde blitt valgt. Den eneste regjeringen som ga muligheter for gratis skolegang til hver ungdom uavhengig av deres sosiale klasse.
Likheten begynte å utvikle seg for alle. Jeg følte meg glad, sikker på å se at mitt folk ikke lenger ville være slaver av makt, urettferdighet og sosial ulikhet.
Jeg hadde aldri trodd at det fra nattens mørke hjørner av fascismen, skulle dukke opp et diktatur som ville ødelegge livet, drømmer og idealer for millioner av chilenere.
11. september 1973 var jeg tre kvartaler fra presidentpalasset, der skolen jeg gikk på lå. Noen skoletimer hadde gått. Midt i en av timene, plutselig, dukket væpnede soldater opp, avbrøt timen og ga ordre om at vi skulle forlate skolen og så gå hjem. I det øyeblikket var vi veldig forvirret. Ingen forklarte hva som skjedde. Det ble forbudt å stille spørsmål, vi måtte bare adlyde ordrene med trusler om arrestasjon.
Jeg husker at ei venninne og jeg begynte å gå i retning mot presidentpalasset for å prøve å ta en buss hjem. Da så vi militære stridsvogner som blokkerte Alameda, som er hovedgaten i Santiago, et lite stykke unna hørtes skudd fra forskjellige steder, lastebiler med soldater kom og gikk, det var som å være i krig.
Vi ble tvunget til å gå en annen gate, så måtte vi gå mange, mange kvartaler. Kollektivtrafikken hadde stort sett stoppet.
Jeg husker også at vi måtte passere foran et militært regiment som lå bare noen kvartaler fra klesfabrikken Yarur Sumar. Fabrikken som hadde gått over til arbeidernes eiendom. Der så vi at arbeiderne ble kastet veldig voldelig ut.
Vi begynte å bli veldig redde og følte frykt da vi kom hjem etter vi hadde gått i noen timer. Det var da vi fant ut hva som hadde skjedd, presidentpalasset hadde blitt angrepet, og rykter om at vår president hadde blitt myrdet.
Det er mye forvirring, vi blir informert av noen kamerater at vi måtte ødelegge ethvert dokument som kunne vise vår støtte til regjeringen av Salvador Allende.
Det er der jeg må ødelegge skolesekken min som bar det mest kjente bildet av Che Guevara og den kommunistiske ungdommens nylig oppnådde medlemskort.
Solnedgangen kommer, portforbud erklæres. Natten kommer, skytingen begynner, vi må legge oss og sove på gulvet av frykt for kuler. Helikoptrene høres og sees med sterkt lys, vi blir ofte raidet om natten. Dagene går.
De tar våre naboer, venner, kamerater…
Frykten i meg vokser når vi hver dag er vitner til grusomheten som kulene etterlater om natten. Hver morgen passerte en militær lastebil forbi gata vår, Departamental, for å plukke de uskyldige mennesker som ble myrdet om natten.
Ukene går og de som ble tatt, kommer ikke tilbake, ingen vet hvor de er, det snakkes om tortur, forsvinninger og fulle fengsler.
Dette ble, dessverre, senere en realitet.
Kjære venner, kamerater, compañeros.
Med dette, vil jeg deler med dere min erfaring og det jeg opplevde i det øyeblikket. I begynnelsen av diktaturet som stjal og ødela vår ungdom, vår sikkerhet. Diktaturet som sådde frykt og etterlot i meg og hos millioner av kamerater de dypeste sårene som aldri vil bli slettet!
Aldri mer i Chile.
Ingen tilgivelse, ingen glemt!!
I tillegg til de politiske appellene var også chilensk mat og kultur var også en viktig del av arrangementet. Det ble servert empanadas, og husbandet spilte kjente politiske sanger, blant annet sanger av og om Victor Jara som ble drept 15. september 1973, og som har blitt et viktig symbol for kampen mot undertrykking. Som en del av markeringa ble også filmen Machuca vist i forkant av arrangementet. Filmen gir et bilde av situasjonen i chile i tida før og etter kuppet, sett gjennom to gutter fra familier med forskjellig klasse og politisk tilhørighet.
Plegaria a un Labrador
Utgitt av Victor Jara i 1969, og finnes også i en norsk oversettelse med tittelen Bønn til en arbeider.
Victor Jara
Skrevet av Lillebjørn Nilsen i 1975 som en hyllest til Victor Jara.
Solo digo compañeros
Utgitt av uruguayanske Daniel Viglietti i 1971, og finnes også på norsk: Jeg sier bare kamerater (27:11).
El pueblo unido jamás será vencido
Teksten er skrevet i 1970 av den chilenske folkemusikkgruppa Quilapayún, som også Victor Jara var del av, og musikken er komponert av Sergio Ortega. Sangen finnes i mange versjoner og språk.