Skrevet av aktivister i Kristiansand
Sammen med det chilenske miljøet i Kristiansand har Kampkomiteen og flere andre organisasjoner arrangert ei markering til minne om militærkuppet 11.september 1973 og ofrene for diktaturet.
Musikken var en viktig del av markeringa, og en av musikantene forteller om sangen Solo digo compañeros, at han synger for kameratene som falt, og at vi ikke har noe å miste bortsett fra en ting – tålmodigheten. Og at den finner vi igjen ved å sikte på det riktige målet. At papir mot kuler er forgjeves, at ubevæpna sanger ikke er noe mot et gevær.
Om Ya no somos nosotros sier han: Er vi fattige? Er vi riker? Ingen vet hva det vi er. Jeg forsvarer mine rettigheter, som er mine, og av ingen andre, men da ser jeg at det er ikke VI lenger. Når noen roper at det er metall på et stykke jord, kommer gringoen fort fra nord og tar den med seg og da la de bare hullet være igjen. Å skrike høyt om frihet, er det nok til at de får deg til å skifte arbeidstøyet ditt for fangetøy. Arbeidere behandles som ting og ikke som mennesker.
Det var også allsang av Lillebjørn Nilsens Victor Jara, og kvelden blei avslutta med El pueblo unido, med et engasjert publikum som sang med så godt spanskkunnskapene tillot, og med knyttnevene heist.
Det blei holdt appeller med fokus på å minnes ofrene og solidaritet med folket i Chile som kjemper nå. En representant for Kampkomiteens hold denne appellen:
11. september er brent inn i historien som et traume for Chile og Latin-Amerika.
Et kupp organisert av Pinochet og den chilenske hæren, med CIA og Kissinger som arkitekter, viste med all tydelighet at USA ser Latin-Amerika som sitt kolonirike.
USA vedtok Monroe-doktrinen i 1823.
Her slo de fast at de ikke ville godta europeisk innblanding i hele Amerika.
Eller med andre ord – ingen andre enn USA skulle blande seg inn i andre land i Amerika.
Yankee-imperialismen har etter dette støttet mange titalls kupp.
De har ført mange kriger.
CIA har organisert torturfengsler over hele Amerika.
De har gjennomført attentater, likvidasjoner og forsvinninger.
De har skapt elver av blod i Andesfjellenes daler, i Amazonas-skogen og på slettelandet.
De kaller seg DEA og snakker om krigen mot narkotika, men det handler bare om en ting.
Sølv eller bly.
Pengene eller livet.
Pinochet-kuppet representerte Chiles mest råtne elementer.
Det representerte hærledelsen, kompradorkapitalister og godseiere.
Alle i nær allianse, og underdanighet under, yankee-imperialismen.
Bak kuppet sto store yankee-kapitalister som United Fruit Company.
Det må sies svært tydelig at uten USA-imperialismen, ingen Pinochet.
Og da Pinochet dro, ble USA-imperialismen værende igjen.
Piñera er like mye en marionette for USA.
Slik fortsetter århundrene med kolonial undertrykking, og plyndringen av Chiles land og folk.
Vi kan lære mye om USA-imperialismen, av Chile.
Men vi kan lære noe enda viktigere, nemlig verdien av kamp og motstand.
Vi kan lære at undertrykkingen kan vare i tretti, femti eller tre hundre år, men folket vil kjempe.
Folket vil samle seg, folket vil reise seg.
Folket vil kjempe så lenge det finnes undertrykking.
Vi må lære USA-imperialismen og deres råtne lakeier å kjenne.
Men det er enda viktigere at vi lærer å kjenne folkets uendelige krefter!
Folket vil seire, folket må seire!
Folket glemmer aldri, vi husker alt, vi kan lære alt, vi har hele verden på våre skuldre.
Vi minnes alle som falt som ofre for bødlene, og de lever videre i kampen.
Og kampen vil fortsette.
Et samla folk kan ikke beseires!
¡El pueblo unido, jamás será vencido!