Skrevet av aktivister i Oslo.
Søndag 30. oktober deltok aktivister fra Kampkomiteen på en antifascistisk demonstrasjon foran Stortinget etter at nazister fra Den Nordiske Motstandsbevegelsen gikk gjennom Oslos gater dagen før. Rundt 400 antirasister møtte opp. Det ble holdt flere appeller og etterpå ble det sunget allsang med den italienske antifascistiske sangen Bella Ciao. Aktivister fra Kampkomiteen bidro med megafon.
En av appellantene var Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet, som leder Oslos byråd. I stedet for å hylle den antifascistiske kampen og den folkelige motstanden mot nazistene, brukte denne sosialdemokratiske yrkespolitkeren taletiden sin til å fordømme disse ved å antyde at den er uklok, og ved å fremme pasifisme. Han oppfordret folk blant annet til å «møte dem (nazistene) med klokskap og kunnskap i det store og det små. Vis rasismen, nazismen ryggen! Gjør det på en klok måte så skal vi videre slå ned videre disse destruktive kreftene fordi de popper opp i ulik forkledning hver eneste gang».
Fra mengden av folk ble det ropt «det er du som er fascist!» mot Johansen en gang, og mange klappet heller ikke etter hans appell og hold bannere og flagg nede.
I sterk kontrast og i heltemotets tegn fortalte en annen appellant om livet på Lamberseter på 90-tallet og hvordan det var å vokse opp der med innvandrerbakgrunn når nazister kom for å angripe. Det ble oppfordret til å vise kamp og motstand, å forberede seg gjennom trening, og ikke la seg lure av illusjoner om nazister som ikke har planer om å gå til angrep på folk. Videre uttalte han blant annet at han er «mer redd for nazist i dress på tinget enn en uniformert nazist på gata». Andre dyrkjøpte lærdommer han la vekt på var at politiet ikke forsvarte dem og at de selv måtte ta ansvar og kjempe tilbake og forsvare seg mot nazistene, og samtidig vite at nazistene ikke vinner. Appellanten avsluttet med:
«Hva var det som stoppet Breivik fra å slutte å drepe barn på Utøya? Når var det han sluttet egentlig med det? Det var når han fikk et automatvåpen rettet mot seg. Det var da han sluttet å drepe barn. Når var det Mannshaus måtte gi opp resten av terrorplanen sin? Når han ble bekjempet fysisk. Han ble holdt fast og slått og banket til han ikke kunne gjennomføre planen sin. Jeg sitter ikke her og oppfordrer til vold, men jeg sier vi kan ikke ha noen illusjoner når folk ønsker vold. Så da kan vi ikke bare sitte og møte dem med blomster.»
Ikke overraskende ble apellanten ble møtt med stor jubel, applaus og vaiende flagg hevet høyt.
Etter arrangementet foran Stortinget marsjerte folk ned til Osvald-monumentet på Jernbanetorget. Det ble ropt kraftige slagord som «Ingen fascister i våre gater!» og «Hele Oslo hater fascister ! – Vi er alle anti-fascister!» under marsjen. Flere forbipasserende stoppet opp underveis og løftet neven eller applauderte for å vise solidaritet og støtte. Foran momumentet ble det sunget «The Day the Nazi died» av SVs anti-fascistiske kor hvor flere sang med. Arrangørene oppfordret til flere appeller for alle som ønsket. Det var en emosjonell atmosfære, men samtidig klart at beredskapen var høy. En kvinne fra Kongo holdt en sterk appell, hvor hun fortalte at hun hadde blitt angrepet av nazister en gang og lå bevisstløs i tre dager på sykehuset. I etterkant fikk hun mange blomster, men hun sa at oppmøtet denne dagen med motstand betydde langt mer.
