Skrevet av aktivister i Oslo
SIAN kom til Oslo for å spre sin hets lørdag 31. juli til lyden av trassig støy og slagord fra den langt større antirasistiske motdemonstrasjonen. Politiet var til stede med drone, hester og opprørsbiler, og viste forutsigbart at den norske staten nok en gang trofast var villig til å pøse store ressurser i å beskytte fascistisk hets i norske gater.
Politiet ville ikke ha en gjentagelse av fjorårets ydmykende hendelser og politiet har gjennomført en omfattende trakasserings- og kartleggingsvirksomheten frem mot denne sommerens SIAN-demonstrasjoner.
Demonstrasjonen gikk relativt rolig for seg i forhold til fjorårets kamper, men endte likevel i en moralsk seier for antifascistene som fikk bygge bånd og oppnådde å drukne fascistenes hets i støy og antifascistiske slagord. Slagord som «Kampen fortsetter – fascismen skal knuses» og «Hele Oslo hater fascister – vi er alle anti-fascister» kunne uopphørlig bli hørt tydelig under hele arrangementet til fascistene. Etter to timer forlot fascistene plassen, eskortert av politiet.¨
Etter selve mot-demonstrasjonen ble det holdt en demonstrasjon der motdemonstrantene marsjerte fra Stortinget til monumentet for Osvald-gruppa på Jernbanetorget, som viser en hammer som smadrer et hakekors. Motdemonstrasjonen viste under paraden sin kraft og entusiasme med slagord som gjorde inntrykk på mange av tilskuerne, noen viste sin støtte ved å reise knyttneven eller bli med på slagordene mens demonstrasjonen passerte forbi. Foran monumentet ble det holdt appeller og framført antifascistisk poesi.
En av talerne oppfordret deltakerne til å bli med på en spontan solidaritetsmarkering for det kurdiske folket like etter. Dagen før hadde en kurdisk familie blitt myrdet av fascister i Tyrkia og huset deres var brent ned. Mange ble med for å vise sin støtte. Der ble den tyrkiske staten fordømt som en fascistisk og folkemorderisk stat og en stat som også praktiserer politisk attentat og trakassering mot progressive personer som ytrer seg mot den tyrkiske staten i utlandet. Det ble ropt slagord både på kurdisk og norsk til støtte for det kurdiske folkets kamp for anerkjennelse.
Solidaritetsånden den dagen var sterk synlig i det vennskapelige samarbeidet mellom folk og grupper på plassen. Markeringen viste igjen at den rasistiske muslimhetsen ikke har noen plass i våre gater og at deres hets aldri vil tolereres, men tvert om aktivt vil knuses igjen og igjen av folkelig motstand og kamp.